Du går god for arbeid du ikke har sett. Med psylab får du se det.

Den du veileder tar med en time og forteller deg om den, slik veiledning vanligvis foregår. Gjenfortellingen er ærlig ment, men formet av hva hen husker og hvordan hen ønsker å framstå. Det viktigste øyeblikket i timen, der pasienten ble stille og terapeuten skyndte seg å fylle pausen, kan være med i fortellingen eller mangle helt. Du veileder på gjenfortellingen.

Når veiledningsforholdet avsluttes, utsteder du en veiledningsattest med din vurdering av kompetansen til den du veileder. Dere har snakket om timene, men du har sjelden sett dem selv.

I en enkelt veiledningstime holder mer enn fire av fem terapeuter under veiledning noe tilbake, og i løpet av utdanningen gjør nesten alle det. Dette er ikke et uttrykk for svikt hos den du veileder. Det er en forståelig følge av at den eneste måten å ta med en time på, er å gjenfortelle den til veilederen, som også skal vurdere dem.¹²

Derfor er det ofte timene som gikk greit, som blir tatt med. Den timen den du veileder bekymrer seg mest for, og som du kunne ha hjulpet mest med, får du kanskje aldri høre om.

Da terapeuter under veiledning ble spurt om hva to uker med veiledning faktisk hadde bestått av, hadde omtrent én av ti fått gjennomgått et opptak av en time, og tre prosent var blitt observert direkte. Resten bygget på gjenfortelling. Tretti år med forskning har ikke klart å vise at veiledning gir bedre behandlingsutfall for pasientene. Det betyr ikke at veiledning er uten betydning, men én forklaring ligger nær: veiledningen har bygget på det terapeuten husket, gitt av noen som ikke var til stede i timen.³⁴

Mange andre fagfelt bruker opptak av eget arbeid i opplæring og veiledning. I psykoterapi har vi latt være, av hensyn til pasienten: et opptak av en terapitime er blant de mest sensitive helseopplysningene som finnes. Derfor gjør de fleste ikke opptak, og veiledningen bygger på det terapeuten husker.

psylab bygger på ett prinsipp: terapeuten skal kunne se på det som skjedde i timen, og ingen andre skal ha tilgang med mindre terapeuten selv velger å dele det. I veiledning betyr det at den du veileder går gjennom timen alene først, noterer sine refleksjoner ved de aktuelle ytringene og deretter velger hva du får se. Den rekkefølgen kan virke som en begrensning for deg som veileder, men det er nettopp den som gjør at den vanskelige timen blir tatt med.

Den du veileder har markert øyeblikkene i timen på forhånd og skrevet hvorfor hvert av dem er viktig. Dere åpner timen sammen, og tiden som ellers går med til gjenfortelling, kan brukes til veiledning. Forberedelsen er gjort, og du trenger ikke lese noe kvelden før. Dere kommer ikke gjennom alle øyeblikkene, og det er heller ikke målet; en time rommer ofte bare noen få som er verdt å gå i dybden på. Veiledningen blir det den skal være: to fagpersoner som ser på det samme utsnittet av en time og reflekterer sammen.

Tid brukt på målbevisst ferdighetstrening henger sammen med bedre behandlingsutfall. Treningen krever i tillegg noen som kjenner faget og kan si hva man bør prøve neste gang. Den rollen har alltid vært veilederens; det som har manglet, er selve timen. I en kommentarartikkel påpeker Nissen-Lie ved Universitetet i Oslo at tradisjonell veiledning går glipp av muligheten til å øve på konkrete kliniske ferdigheter. Med psylab endrer spørsmålet seg fra «hva skjedde?» til «hva kunne du sagt her?», og svaret kan prøves ut og prøves på nytt.⁵⁶

Hvis den du veileder deler timen, ser du også psylabs analyse av den opp mot behandlingsmanualen hen jobber etter: i hvilken grad intervensjonene fulgte manualen. Analysen er et utgangspunkt; den kliniske vurderingen gjør dere sammen. Hva øyeblikket betyr for terapeuten, er noe dere finner ut av i veiledningen.

psylab ber aldri om opplysninger som identifiserer pasienten. Det finnes ingen felt for navn, fødselsdato eller fødselsnummer, fordi verktøyet ikke trenger dem. Hver sak får en tittel du velger selv, og som ikke sier noe om pasienten for andre enn deg.

Transkripsjonen pseudonymiseres når den kommer inn. Navn, steder, datoer og andre opplysninger som kan identifisere en person, erstattes, mens det kliniske innholdet beholdes. Notatet, tilbakemeldingen og alt du spør om, bygger på den pseudonymiserte teksten.

Lydopptaket slettes etter transkribering. Hvis du velger å beholde lyden slik at veilederen kan høre timen, endres stemmen først og originalopptaket slettes. Nedenfor hører du et halvt minutt fra en undervisningstime, slik det ble tatt opp og slik en veileder ville hørt det. Bytt mellom sporene mens klippet spiller.

Målet er at dette skal bli en naturlig del av veiledningen: den du veileder tar med tirsdagens time, dere går gjennom den sammen på torsdag, og resten av uken går som før. Veiledningen tar utgangspunkt i det som faktisk skjedde, ikke i det dere klarer å huske. Og på slutten av veiledningsperioden kan du attestere kompetansen etter også å ha sett arbeidet.

psylab er for veiledere som vil se timen, ikke bare høre om den, og for utdanningsprogrammer som vil gi veilederne sine den muligheten. Det er også for den du veileder, som kanskje sitter med en time hen ikke har tatt med. Å vurdere om man skal ta den med, er en del av læringen; å måtte gjette hva som skjedde, bør ikke være en del av veilederens jobb.

psylab utvikles av et lite selskap i Oslo uten risikokapital. Så langt har vi finansiert arbeidet selv. Fra tidlig tilgang og framover skal psylab finansieres av klinikerne som bruker det, med én fast pris per terapeut som ikke endres for dem som allerede abonnerer.